Boliviafamilien

Tekst: Tord Tjelflaat
Foto: Baste Fanebust

Han har vært sjømann, ser ut som en sjømann og kunne gjerne vært faren til Pippi Langstrømpe. I stedet er han "far" til vel 500 barn i Bolivia.

I dag er den "gamle" sjøulken ansatt ved Phillips Petroleum i Tananger. Hans store lidenskap i livet er å skaffe norske fadderforeldre til barn i Bolivia. Baste Fanebust heter mannen, og i 18 år har Baste skjøttet sin store interesse. Antallet er nå kommet opp i hele 500 faddere. I tillegg har han hjulpet flere Frelsesarmeinstitusjoner på beina.

Ingen kan hjelpe alle – men alle kan hjelpe noen

Det var kanskje denne udiskutable sannhet som engang på 70-tallet fikk meg til å fjernadoptere tre barn rundt om i verden, forteller Baste Fanebust. Som sjømann i utenriksfart var det ikke bare romantikk og jubalong som hadde festet seg til minnet. Mye nød og elendighet fikk jeg også oppleve i verdens havnebyer. Som en naturlig følge av dette ble jeg med i tre forskjellige organisasjoner som drev med fjernadopsjon.

Baste har selv to gutter, men ingen jenter. Jenter har han likevel ordnet seg via disse fjernadopsjonsorganisasjonene. Resultatet ble ei jente i Wien med foreldre med narkotikaproblemer, ei jente i Rwanda som desverre forsvant i massakrene og ei jente i Bolivia.

En skjebnesvanger beslutning

Sistnevnte jente heter Naida og er på sett og vis den egentlige årsaken til at Baste har fattet så stor interesse for nettopp barnearbeid. Informasjon og tilbakemelding fra fadderorganisasjonen "Nordisk barnefond" fungerte dårlig. Det gikk år mellom hver gang han fikk noen sporadisk og sparsommelige opplysninger om Naida. I tillegg var det mistanke om finansielle finurligheter internt i organisasjonen. Også andre faddere ble mistenksomme og stanset sin støtte. Året var 1980. Bastes bestilte billett, pakket tannbørsten og reiste selv til Bolivia for å komme til bunns i saken og for å undersøke hvordan det stod til med sitt fadderbarn. Dette skulle vise seg å bli en skjebnesvanger beslutning.

Baste finner sin Naida

Det var ingen lett oppgave å finne barnehjemmet i byen Cochabamba, ca 2600 meter oppe i den bolivianske fjellheimen. Baste hadde et bilde av Naida og et brev hvor det stod påskrevet blandt annet "Booth". Da noen innfødte fikk se navnet mente de han burde prøve Frelsesarmeens barnehjem "Evangelia Booth". Baste visste forståelsesvis nok dengang ikke hvem William Booth var, men han fant ihvertfall barnehjemmet og sin Naida. I dag er Naida 29 år, gift og har fire barn, og driver dagligvarebutikk i byen Santa Cruz.

For å gjøre en lang og eventyrlig historie kort, han fant Naida og hennes søstre på et pikehjem for fattige og foreldreløse. Her bodde hun sammen med 40 andre jenter. Hjemmet ble drevet av Frelsesarmeen, med hovedkvarter for Bolivia i samme by. Det stod dårlig til med barnehjemmene. De slet med økonomien og det var såvidt nok til mat til barna. Jeg fikk med egne øyne se det skrikende behovet for hjelp blandt de mange fattige, foreldreløse, underernærte og mishandlede barna som Frelsesarmeen etter beste evne tok seg av, forteller Baste. Dette gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Baste tar imot utfordringen

Midt i disse krisetilstander på grunn av pengetørke ba sjefen selv, en jovial danske ved navn major Eskil Blankegaard Baste om å fortelle i aviser hjemme i Norge om at folk ikke måtte slutte å gi penger, men sende pengene direkte til Frelsesarmeen. Joda, Baste tok imot utfordringen. Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, Fedrelandsvennen og Sundmørsposten skrev om situasjonen til Frelsesarmeen i Bolivia og oppfordret tidligere Boliviafaddere om å sende pengehjelp direkte til Blankegaard. Responsen fra folk var fremdeles laber. Ikke et rødt øre fant veien.

Boliviafamilien blir født

I en årrekke hadde Baste den høyeste stillingen på Ekofisk, bokstavelig talt, idet han som båtkoordinator jobbet i tårnet på "Tanken" - ei lita gul og forblåst bu som var plasseert på toppen av helikopterhangaren. Ingen over, ingen ved siden, bortsett fra måkene.

En sur og mørk høstkveld satt han i tårnet på Ekofisk med et nytt negativt brev fra Blankegaard, da en forblåst kranfører kom opp for å få en kaffeskvett og litt varme i kroppen. Kurt Hansen som han heter var tilfeldigvis også dansk, så Baste lot ham få lese brevet fra sin landsmann. Da han var ferdig slo han spontant neven i bordet så kaffen skvatt, og buldret på sitt danske morsmål: "Nu skal s,gu du Baste sette igang din egen fadderforening og jeg skal være ditt første medlem, og jeg kan love deg at vi skal bli flere, allerede i denne kveld!"

Resten er historie. Der og da ble "Boliviafamilien", som de døpte organisasjonen født. I Bolivia heter fadderorganisasjonen Baste Fanebust Noruega (BFN). Riktignok var det en trang fødsel å starte opp med fjernadopsjon i fotsporene av Nordisk barnefond som hadde fått så dårlig omtale i massemedia. Allikevel, til tross for naturlig skepsis og hånflir, i løpet av noen uker hadde de blandt arbeidskolleger, venner og familie trommet sammen det som skulle bli selve grunnstammen. 40 betalende faddere til Evangelia Booth, pikehjemmet i Cochabamba.

Ekspansjonen fortsetter

Våren 1992 dro jeg tilbake til Cochabamba, rimelig bra fornøyd med det jeg hadde fått utrettet, forteller Baste. Men nå hadde Eskil fått blod på tann. "Du kan da ikke gi deg nå som du er så godt i gang. Vi har flere hjem - og mange munner og mette!" Og så gikk det som det gikk. Naida ble med Baste til Norge, og i løpet av de tre månedene hun var her fikk de en god del PR i aviser og ukeblader, noe som førte til nye "eksterne" faddere, samtidig som stadig flere i "oljå" sluttet opp om Boliviafamilien. Nå hadde Boliviafamilien vokst til 160-170 nye faddere.

Siden har det bare "ballet på seg", slik at i dag har Boliviafamilien ca. 500 barn under sine "vinger". Disse er fordelt på 15 av Frelsesarmeens forskjellige institusjoner over hele Bolivia. Det er institusjoner av forskjellige slag; daghjem og dagsentre hvor barna i nabolaget kommer og får mat, klær, skolemateriell, hjelp og omsorg. Dette er ofte barn som har en stor søskenflokk, og kanskje bare en enslig mor som ikke makter å forsørge dem. Familieforholdene kan være så forskjellige, men felles for dem alle er fattigdom og elendighet, noe Frelsesarmeen forsøker å avhjelpe. Hvor mye kronasje som har funnet veien de siste 18 årene vet han ikke, men Baste antyder rundt regnet 10 millioner kroner.

Ingen mellomledd

Pengene som kommer inn blir sendt uavkortet og rekommandert til Frelsesarmeen i Bolivia. Dette er han litt stolt av. Med hånden på hjertet kan han fortelle at Boliviafamilien vel er den enestse organisasjonen i Norge som kan garantere at hver enestse krone som kommer inn går direkte og uavkortet til fadderarbeidet. I Boliviafamilien sørger medlemmene for reklame ved å anbefale fadderordningen til familie og venner. Administrasjonen tar Baste seg av. Arbeidsgiveren Phillips, stiller generøst opp og bekoster alle utgifter til porto, fax, telefon, kopiering etc., og ære være dem for det - ellers ville det ha blitt en tung post på budsjettet.

En livsstil

Arbeidet opptar mye av fritiden til Baste. Det er ikke bare en hobby. Det har nærmest blitt en livsstil. Annet hvert år reiser han til Bolivia for å kontrollere at alt går riktig for seg. Alt er ikke bare dans på roser innen Frelsesaarmeen heller, spesielt ikke i Bolivia.

Det aller viktigste prinsippet, og der er Baste urokkelig. Man skal ikke slå barn på Frelsesarmeen. Det gjør man nemlig i de tusen bolivianske hjem. Kall det kultur eller tradisjon eller hva du vil, men sånn er det bare, forteller Baste. Baste har forlangt at sånn skal det IKKE være i Boliviafamiliens hjem. De barna som har fått innpass der har hatt det vondt nok. De skal ha omsorg og kjærlighet. Baste har nedlagt forbud mot enhver form for korporlig avstraffelse.

Men gammel vane er vond å vende, og desverre er det ikke alle offiserene som tar forbudet like høytidelig - og det er ikke alle tilsatte som er like egnet til å bestyre et hjem med et halvt hundrede viltre unger.

Det som gjør det vanskelig å luke vekk uønskede elementer på barnehjemmene ligger i selve Frelsesarmeens struktur. I Bolivia har man en for oss overdreven respekt for autoriteter, og det er utenkelig for en med lavere eller samme rang å rapportere eventuelle misligheter oppover i rekkene. Resultatet er at divisjonssjefen ikke får de nødvendige informasjoner for å gripe inn. Og der er det Baste kommer inn, tidvis med bulder og brak. Etter alle disse årene har han oppnådd fortrolighet med en mengde barn både innenfor og i tilknytning til barnehjemmene, og til Baste tør de komme med sine klager og anklager. De har sett at det nytter. I Bolivia går Baste internt under navnet El Vikingo, og det er ikke uten grunn at både nåværende og den forrige divisjonssjefen flere ganger har uttrykt frykt for El Vikingo`s vrede.

Frelsesarmeen har signalisert at Baste må ta godt vare på helsen, for de har bruk for ham i mange år enda. Selv om jeg lever til jeg er 120, håper jeg at noen andre vil overta etter meg og sørge for Boliviafamilien videre, smiler Baste.

Utfordring til den kjære leser

Mange av barna kommer i fra forhold som man må se med egne øyne for å tro at det går an å eksistere i slik elendighet, forteller Baste. Jeg kan fortelle bakgrunnshistorier i fleng som er så hjerteskjærende at selv den kyniske rasist ville bli rystet, beretter han videre. Det er nok toppen av isfjellet som er heldige nok til å få hjelp av Frelsesarmeen og andre frivillige organisasjoner. Offentlig hjelp finnes ikke.

Boliviafamilien trenger derfor all den støtte som den kan få. Baste Fanebust håper å kunne ønske også deg velkommen som medlem i Boliviafamilien.

Ingen kan hjelpe alle - men alle kan hjelpe noen!
Er du interessert så skriv eller ring til:

Baste Fanebust
Postboks 220
4056 Tananger

Tlf. 51 67 22 91