Brev fra norsk ungdom som hjelper til på våre barnehjem.

Sylvia Rabbe, 2. januar 2006:

Eg er Sylvia fra Røldal. Fra november i fjor til slutten av april i år jobba eg på jentehjemmet til Bolivia familien i Cochabamba. I haust byrja eg på sjukepleien i Stavanger, slik at denne gongen har eg berre tid til eit kort besøk i juleferien min.

Majora Vargas lar meg bu på barneheimen denne gangen og. Det var supert å vera tilbake. Alt er egentlig ganske likt i Cochabamba. Utanom at Siw sin barneheim er komen godt i gang med bygginga. Siw er kjempe stolt. Det har ho all grunn til å vera.

Vi har hatt ei kjekk jul her nede. Julaften laga me ein fin fest for jentene og fyrste juledag tok me dei ut til lunch. Verken eg eller dei har hatt mykje tid til å sakna eller tenka på familiane våre. Det er bra.

På lille julaftan var me ein liten gjeng i fengselet og gav pakkar til barna som bur med mødrene sine i fengselet. Det bur ca. 100 kvinner og 180 barn i kvinnefengselet. Ikkje alle barna var der den dagen. Men me hadde fått ei liste med alle barna som bur der permanent. Gavene var kjøpt inn fra Oruro. Der er det billegare å handla.

Jentene fekk barbie og guttane fekk lastebilar. I tillegg fekk alle snop og barna over 5 år fekk skrivesaker til a ha med på skulen. Ansikta til barna strålte opp da dei opna presangane.  Det var og leigd inn to klovnar som var utrulig flinke. Dei laga verkelig liv. Alle lo mykje!! I tillegg var Rune nisse. Det var til stor stas for dei minste barna. Nokre turde ikkje å nærma seg han, men dei fleste likte nissen godt. Spesielt da han dansa til Boliviansk musikk. Det var eit komisk syn.

Dei fleste som sonar i kvinnefengselet er tatt for smugling av narkotika. Bolivia er så korupt at dei menneska med pengar kan betala seg ut og slepp å sona. Difor er det helst fattige kvinner som har vore desperate etter pengar som sit inne. Dette er veldig tragisk i og med at dei store skurkane alltid slepper unna.

Men denne dagen da me var i fengselet, var det vertfall eit lysglimt i kvardagen for dei fleste i kvinnene.

Mødrene og barna var kjempe glade for all oppmerksomheten dei fekk.

Hilsen Sylvia rabbe

Heidi Vinnes, 2. Januar 2006:

Jeg jobber som voluntor på barnhjem her i Bolivia, Cochabamba. Har vært her i 4 måneder nå, og det er mange inntrykk som skal svelges..
Jobber på Evangelina Booth, et jente hjem der det bor ca. 50 jenter på fra 3 til 18 år. Jeg trives veldig godt med barna og blir mer glad i dem for hver dag som går!

For øyeblikket er det kun 10-12 jenter som bor der, ettersom resten har reist hjem til familiene sine i jula. Og jeg merker at disse barna som nå er igjen, trenger ekstra kjærlighet og oppmerksomhet nå, siden disse ikke har noen å dra hjem til.

Julefeiringa var veldig koselig, med god mat og julepresanger. Jeg og Sylvia (tidligere voluntor som er her på besøk), gikk til innkjøp av gaver av penger vi fikk av Grete Thorkildsen, pluss vi kunne ta dem med på resturant på 2 juledag. Vi har fremdeles ett par slanter igjen, så mer kjekt skal det bli :)

Men det er klart at det ikke alltid er bare gull og grønne skoger, barna her kan også vaere rampitte til tider, og setter tålmodigheten min på prøve. Heller ikke alltid like lett å holde styr på når vi er 2 voluntorer delt på 50 stykk, som alle krever like mye oppmerksomhet..
Og der er en del ting jeg ville gjort annerledes, men det er jo en del av det å innrette seg etter en annen kultur og normer og gjøre det beste ut av det.

Som jeg sa tidligere er det mange inntrykk som skal svelges, alt fra besøk i kvinnefengselet til limsniffere. Det er en klisjee at det er først da du begynner å verdsette det vi har i Norge, men det gjør noe med deg, når du ser og opplever så mye elendighet på nært hold.

Men i det store og hele, har jeg det veldig kjekt her. Siw er utrolig flink til å ta seg av voluntorene og tar oss med på det ene og det andre, så vi får oppleve mye.

Og fra å kunne "hola" og "serveza", har spansken komt fort i løpet av de 4 månedene, selv om jeg har en del å lære enda! Men barna er veldig flinke å forklare hvis det er noe jeg ikke forstår.

Til slutt kan jeg si at jeg har vaert på tomten til Siw - de har allerede komt langt, og det ser ut til å bli ett flott barnehjem!

Hilsen Heidi Vinnes